Karbamid (urinstoff), U

 12.11.2021Versjon 2.3

Bakgrunn

Se også Karbamid (urinstoff), P.

Karbamid er den viktigste ekskresjonsformen for nitrogen ved nedbrytning av aminosyrer. Mer enn 90 % av karbamid utskilles via nyrene, resten skilles ut via GI-traktus og hud. Karbamid filtreres fritt i nyrenes glomeruli og diffunderer delvis tilbake til interstitiet og videre tilbake til plasma (ingen reabsorpsjon eller sekresjon) (1). Utskillelsen av karbamid øker med økende diurese og synker ved lav diurese/oliguri.

Indikasjoner

Vurdering av endringer i protein- og aminosyreomsetningen. Har liten plass i klinisk diagnostikk og behandling, men gir en pekepinn på samlet nitrogenbalanse og kan brukes som retningslinje i behandling med parenteral ernæring (1).

Prøvetakingsrutiner

Pasientforberedelser
Instruer om korrekt samling av døgnurin: Første dags morgenurin kastes. Deretter samles all urin i en beholder, til og med morgenurinen dagen etter. Beholderen må stå kjølig under urinsamlingen. Døgnmengden må blandes godt og volumet noteres på rekvisisjonen. 5 mL tas ut til analyse.


Prøvetaking
5 mL av en godt blandet døgnurin. Oppbevares ved 4 °C i samleperioden. Oppgi døgndiurese!

Veiledende referanseområder

Kvinner og menn: 330-580 mmol/døgn (2).

Tolkning

Høye verdier sees ved økt produksjon av karbamid.

 

Lave verdier sees ved redusert produksjon og ved redusert ekskresjon. Se også Karbamid (urinstoff), P (Tolkning).

Analytisk og biologisk variasjon

Intraindividuell biologisk variasjon: 17,4 % (3)
Analytisk variasjon: 3,5 %
Totalvariasjon (analytisk og biologisk): 17,7 %

 

Tallet for analytisk variasjon er en variasjonskoeffisient og gjelder over et tidsrom på dager til måneder. Ulike laboratorium kan ha ulike verdier.

 

Nb

Oppgi døgndiurese!

Referanser (+)

  1. Rifai N, Horvath AR, Wittwer CT. Tietz Textbook of clinical chemistry and molecular diagnostics. 6.utg.St Louis;Elsevier Saunders;2018.
  2. Nilsson-Ehle P, Söderlund MB, Theodorsson E. Laurells klinisk kemi i praktisk medicin. 9.utg.Lund: Studentlitteratur; 2012
  3. https://www.westgard.com/biodatabase1.htm