Antifosfolipidantistoffer kan oppstå ved autoimmun sykdom, ved infeksjoner, ved bruk av visse legemidler, eller uten klar klinisk relasjon. Navnet er misvisende fordi antistoffene som regel er ikke er rettet mot selve fosfolipidene, men mot plasmaproteiner med eller uten bundet fosfolipid, der spesielt antistoff mot beta2-glykoprotein I er vist å ha klinisk betydning. Antifosfolipidantistoffer kan deles i to kategorier etter hvilke analyser som brukes til påvisning: 1) Lupus antikoagulant (LA) kalles de antistoffene som påvises ved forlengelse av koagulasjonstiden i plasma i fosfolipidavhengige klotting analyser (se kapittelet "Lupus antikoagulant"). 2) Andre antistoff påvises i regulære immunoassays (ofte ELISA assay) som kan analyseres både i serum og i plasma. Ved mistanke om antifosfolipid syndrom er det anbefalt å analysere antistoff mot kardiolipin (aCL) og antistoff mot b2-glykoprotein I (ab₂GPI) samtidig med lupus antikoagulant for å øke sensitivitet og spesifisitet. Det er omtrent 60% samsvar mellom klotting analysene som påviser lupus antikoagulant og immunoassayene for antifosfolipidantistoffer.

Antifosfolipidsyndromet kan forekomme primært, eller det kan oppstå sekundært til autoimmune sykdommer som for eksempel systemisk lupus erythematosus (SLE). Pasienter med dette syndromet har som regel gjentatte arterielle og/eller venøse tromboser, sjeldnere trombocytopeni. Gjentatte aborter, ofte i 2. trimester, er også assosiert med antifosfolipidantistoffer. Noen pasienter har hudområder med nettliknende, blårød misfarging (livedo reticularis). En rekke andre sjeldnere kliniske trekk er også beskrevet.

Mistanke om antifosfolipid syndrom. Antifosfolipid syndrom kan mistenkes ved arteriell og/eller venøs trombose og/eller svangerskapskomplikasjoner (spesielt habituell abort). Utredning er fortrinnsvis indisert hos yngre (under 50 år) med uprovosert venøs/arteriell tromboembolisme, trombose på uvanlig lokalisasjon og ved trombotiske-/ svangerskaps-komplikasjoner assosiert med autoimmun sykdom. Dersom undersøkelse av antifosfolipidantistoffer er indisert, bør både lupus antikoagulant, anti-kardiolipin antistoff og anti-beta2 glykoprotein antistoff rekvireres.

Pasientforberedelse
Konferer med utførende laboratorium.

Prøvetaking

Anti-beta2 glykoprotein I (ab2GPI) og anti-kardiolipin antistoff (aCL):  Serum eller plasma (undersøk med mottakende sykehus angående prøvemateriale). Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med  gel eller citratplasma.                                                                                        

Lupus Antikoagulant (LA): Citratplasma, se forøvrig "Lupus antikoagulant, plasma". 

Kommentarer til referanseområdene
Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder.

Det er anbefalt å tolke resultater for anti-kardiolipin antistoff og og anti-beta2 glykoprotein I antistoff sammen med lupus antikoagulant. Vedvarende positivt funn i en eller flere av disse analysene (minst 2 positive prøver med minst 12 uker mellom) kan være forenlig antifosfolipidsyndrom dersom de kliniske kriteriene er oppfylt (venøs/arteriell tromboembolisme og/eller enkelte svangerskapskomplikasjoner). Risiko for tromboembolisme øker med økende antall positive analyser. Antifosfolipidantistoffer kan forekomme forbigående etter infeksjoner, og som en reaksjon på legemidler (spesielt fentiaziner). I slike tilfeller er antistoffene ofte svakere, gjerne forbigående og ofte av IgM-klassen. Den diagnostiske betydning av å skille mellom ulike immunglobulinklasser og spesifisiteter av antifosfolipidantistoffer i forhold til antifosfolipidsyndromet er ikke helt avklart.

1. Devreese KMJ et al. Testing for Antiphospholipid antibodies with Solid Phase Assays: Recommendations from the Subcommittee on Lupus Anticoagulant/Phospholipid-Dependent Antibodies. JTH 2014 Epub ahead of print.