Antitrombin er den fysiologisk viktigste koagulasjonshemmeren. Det er et glykoprotein som dannes i leveren, og halveringstiden i plasma er 2-3 døgn. Antitrombin inaktiverer trombin (faktor IIa), men også deaktiverte formene av de fleste andre koagulasjonsfaktorene, ved å danne bimolekylære komplekser. I fravær av heparin går kompleksdannelsen sakte, men hastigheten øker med ca. 1000 ganger når heparin er til stede. Medfødt antitrombin-mangel nedarves autosomalt dominant og vil som regel være heterozygot siden homozygoti ikke er forenlig med liv eller presenteres som neonatale tromboser. Arvelig antitrombinmangel regnes som en av de alvorlige formene for arvelig økt trombosetendens. Symptomene kommer gjerne i ung alder, og ved 70 års alder har 90% av pasientene med antitrombinmangel opplevd minst en tromboembolisk hendelse. Ca. 60% av gravide med antitrombinmangel vil ubehandlet få trombose i tilknytning til svangerskapet eller fødselen. I pasientpopulasjoner med venetrombose har 1-5% en medfødt antitrombinmangel. Ervervet antitrombinmangel kan sees i akuttfasen av store lungeembolier, ved nefrotisk syndrom, leversykdom med syntesesvikt, ved forbrukskoagulopati som ved disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC) og ved langtids behandling med ufraksjonert heparin.

Arvelig antitrombinmangel (Arvelig trombofili):Indikasjoner for laboratorieutredning med tanke på arvelig økt risiko for trombose (trombofili) er omdiskutert, og indikasjonene under er noe forenklet og basert på forslag fra ulike anbefalinger. Som hovedregel gjelder at testing kun er indisert dersom resultatet vil kunne påvirke behandlingsvalget.

De vanligste indikasjoner er:
Diagnostisk testing: Venøs trombose før 50 års alder, residiverende venøse tromboser eller venøse tromboser med uvanlig lokalisasjon. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig å analysere både Antitrombin og de andre arvelige defektene (Protein S, Protein C, Aktivert protein C resistens (eller Faktor V Leiden mutasjon) og Protrombinmutasjonen) og i tillegg ervervede defekter (lupus antikoagulant, antistoff mot kardiolipin og beta2 glykoprotein I). Ved påvisning av flere defekter samtidig vil risiko for tromboembolisk sykdom øke betraktelig.

Prediktiv testing: Kontroversielt, men det kan være aktuelt å teste asymptomatiske personer (personer som ikke har hatt venøs tromboembolisme) dersom det er økt hyppighet av venøse tromboser hos unge (<50 år) i slekten. Dette er mest aktuelt dersom det kan settes i verk tiltak (f.eks profylakse i risikosituasjoner) for å hindre venøs tromboembolisme hos den asymptomatiske personen. Prediktiv testing er mest aktuelt ved forekomst av alvorlige arvelige trombofili tilstander (mangel på antitrombin, protein C eller protein S) i familien, eller ved homozygoti for Faktor V Leiden eller protrombin mutasjonen hos søsken. Ved prediktiv testing skal genetisk veiledning gis (se Bioteknologiloven).  

Prediktiv testing av barn: Skal som hovedregel ikke utføres hos asymptomatiske (se Bioteknologiloven).

Feilbruk: Uselektert screening av asymptomatiske (personer som ikke har hatt en tromboembolisk hendelse) f.eks før oppstart av p-piller eller i risikosituasjoner (f.eks i forbindelse med kirurgi) er ikke indisert. Det er ikke evidens for at utredning av antitrombinmangel eller andre arvelige trombofilitester skal utføres etter arterielle hendelser (hjerteinfarkt, hjerneslag), selv om det er studier som har funnet en assosiasjon mellom arterielle hendelser og arvelig trombofili. Unntak kan være hos unge pasienter. Det er heller ikke evidens for familieutredning med hensyn på arvelig trombofili dersom det er opphopning av arteriell tromboembolisk sykdom i slekten.

Ervervet antitrombinmangel: Antitrombin kan også være aktuell å måle ved diagnostikk av mistenkt forbrukskoagulopati (DIC), ved kontroll av pasient som har fått antitrombinkonsentrat, ved leversykdom med syntesesvikt, nefrotisk syndrom eller heparinresistens.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Citratplasma. Unngå langvarig stase.

Kommentarer til referanseområdene

Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseverdier. Flere laboratorier har gått over til å angi kun en nedre referansegrense da det ikke har noen kjent klinisk betydning å ha verdier høyere enn øvre referansegrense.

Ved fødselen er antitrombinkonsentrasjonen i plasma noe lavere enn nivået hos voksne og stiger til voksent nivå ved 6-12 måneders alder. Verdier hos gravide i 3. trimester kan reduseres noe, men verdiene er som regel ikke under nedre referansegrense.

Kun lave verdier av antitrombin har klinisk betydning og kan være ervervet eller arvelig betinget. Arvelig homozygot mangel er svært sjelden. Heterozygot mangel kan være av to typer. Ved type I-mangel er både funksjon og konsentrasjon av antitrombin redusert. Ved type II-mangel er funksjonen til antitrombin redusert mens konsentrasjonen er normal. Det har således stor betydning å kjenne til hvilken analysemetode som brukes. Metoder som undersøker funksjon er vanligst brukt i dag. Ved lett redusert antitrombin (60-80%) er det oftest ervervede årsaker til reduksjonen (heparinbehandling, forbrukskoagulopati m.m).

Ved mistanke om arvelig antitrombinmangel skal lave antitrombin verdier alltid kontrolleres i minst 2 prøver (uten ervervede faktorer tilstede!) før arvelig antitrombinmangel diagnostiseres.

Falsk høye/normale antitrombin verdier: Vær oppmerksom på at trombinhemmere som dabigatran, argatroban, bivalirudin og lepirudin kan interferere i antitrombin analysering som baserer seg på hemming av trombin. Faktor Xa hemmere som rivaroksaban og apixaban kan interferere i antitrombin analysering som baserer seg på hemming av faktor Xa. Interferensen kan føre til falsk for høy antitrombinverdi, og dermed maskere en antitrombinmangel.

1. Kottke-Marchant K et al. Antithrombin Deficiency. Issues in Laboratory Diagnosis. Arch Pathol Lab Med 2002;126:1326-1336.
2. Baglin T et al. Clinical guidelines for testing for heritable thrombophilia. British J Haematol 2010;149:209-220.